I 1860 var Aasmund O. Vinje på reise gjennom Odalen. Han ble betatt da han hørte dialekten. «I Odalen er utruleg mykje att av det gamle målet», skreiv han. Vinje var dikter og telemarking, så han visste nok hva han snakket om. Trolig hadde han sagt det samme om han hadde hørt odalsmåle i dag.
Etter vanlig inndeling hører dialekten i Odalen til opplandsk. Som østlandsdialektene ellers har opplandsken tjukk l og såkalt jamvektsregel. Den siste viser seg i to endelser i infinitiv (å læsa, men å skrive). Av tostavete substantiv har vi også to slag. Vi sier ei hoso/hosor, men ei vise/viser i hunkjønn, og einn hara/harar, men einn skåle/skåler i hankjønn. Imidlertid gjør opplandsk og dermed odalsmålet sterkere bruk av jamvektsregelen enn andre østlandsdialekter. I bøyingen av a-verb har vi igjen todeling. Vi sier lagar, laga, har laga, men derimot kjinner, kjinne, har kjinne.
Dialekten i Solør og Odalen skiller seg fra de andre opplandske målene (Land, Toten, Hedemarken og delvis Hadeland) ved at presens av sterke verb er tostavet med omlyd: Græver, søver. At både Solør og Odalen har i for y, en velkjent, men Odalen mangler den typiske vokallyden som solungene benytter når de skal si «øks».
Sammenligner vi dialekten i Sør-Odal med nabobygda Nord-Odal, finner vi i grunnen bare små forskjeller. Mens dativ er vanlig i Nord-Odal, finner vi den bare av og til i Sør-Odal, f.eks. i skoga. (Dativ vil populært si at substantiv får en annen endelse etter visse preposisjoner). I Sør-Odal er det lite av sakalt jamning, dvs. vi sier vanligvis bråtan og måsen, men bråtån og måsån brukes lengre nord.
Ordene er i lista skrevet med forenklet lydskrift. Ved å lese rett fram skulle vi få den vanlige uttalen. Vi har brukt tegnet l for å markere tjukk 1. Det er også satt prikk under noen andre bokstavtegn for å angi «tjukk» lyd i uttalen. For å gjengi kort vokallyd har vi konsekvent skrevet påfølgende konsonant dobbelt (assk, lærrk, høsspenn), uansett trykket i stavelsen. Lydskriften skulle ikke forvirre. Enklere er det umulig å gjøre den.
Dette er ingen fullstendig ordbok over dialekten i Sør-Odal. Vi har bare tatt med ord som kan virke sjeldne og «rare», men har ikke vært konsekven-te. Ordene kan virke som «ekte odøling», men finnes nok også i mange andre dialekter.
Vi har opplagt ikke fått med alle «rare» ord og uttrykk. Ord fra gammelt arbeidsliv og for redskaper er sparsomt representert. Det samme gjelder ord for sykdommer og fra plantelivet.
Mange av ordene på lista er svært gode og fyller et behov. Et enkelt ord erstatter ofte en omstendelig forklaring. Dess flere ord, dess lettere er det å uttrykke seg.
Vi håper ordlista kan bidra noe til at ordene fortsatt brukes og holdes i hevd.
Dette arbeidet ble startet i 1981, ble tatt opp igjen i 1987 og fullført i januar 1989.
Thorbjørn Johan Sander har gått gjennom hele manuskriptet og har kommet med svært mange gode råd og vink.
Sigrid Moss fikk arbeidet i gang igjen i 1987 og sørget for å få det fullført og utgitt.
Gunnar Westgaard
"Lørrja sætte på sæ hærrrdasklea til hånndass. Så datt�a i dika og dom vart hærrpesert. Hæpplete hærrke ho i hop nie. Uginn og nasalinn drog�a til høkktis i bin om lurdassæftan." Har du ikke forstått første avsnittet, oversetter vi til riksmål: "Et stort og ulenkelig kvinnfolk satte på seg helgeklærne til hverdags. Så falt hun i grøfta, og de ble ødelagt. Med mye strev, men med dårlig resulta sydde hun nye. Frossen og forkjølet dro hun på fest i byen lørdag ettermiddag." Målet vårt er ikke lett, men ved hjelp av denne boka skal du kunne forstå disse setningene. |
Jenta fekk med seg en stølle som itte kunne bruke ei smækastikke engang.
Han gjorde alt slærkette.
Det vart ei smørje ta alt i hop.
Jeg hogser for å få svølk, hvis det blir med ittiler i silta.
Sengebusua skråva fælt da hælmen var ni.
Son min reiker itte i sefella.
Ei raferdig førkje sette frøpotiser i reika.
Kjeftausa var kjetal og vart kjent med en skræppkjællke som ho batt hvite kilhosor tell.
Nå kan jeg komma heilt på viotta.
Jeg skulle ha ei hårta tell å ha på huggu tell håndass.
Slæven tok med seg sopreint for mie, da han feide ner både svegran og frovøksin spjongelfuru.
Når sola skinner i glasposten, da opner vi glaset og da snagar det så gøtt.
Det gikk så fomlette for fløgtree da ho skulle såmme opp skonningen på stakken,den vart frunsette og snæpasi.
-Det går i samme skurua, sa brættspæl�n da han bitte bitte.
Bleikfisen blaga med ærma, og klaga over vondt i lunna og hommersbota.
Vækstringen fekk værkje til vasshølk.
Villbitingen ælke seg fram gardimellom.
Han fekk æftasvæl og fekk se på sjelleria på kammersveggen.
Han blikstre og rauk øverende på blårævføre.
Ho kom einkommelig for å si at dette måtte holdes dørt.
Gutten hadde det illjeint så han gikk veliers hematt.
Han stanga i hujæla, for det var så stutt tell beineienn.
Dom låg anføttes.
Med nihelsjulte pluggstøvler på hølkeføre blir det blåræv.
Krakan datt attvioppen. Han arsje og kraup seg inn i kneppkammerset.
Gammel�n var kæru og krakilsk og hølt en fæl kommers for han ville ha en svartkopp for det han var så kvævd.
Han er ein orntlig dassul som burde staurjagas ta garn.
Ongørsja vart øllvørsam? da ho æsle seg til en høneblund, og vakne med ørfløg og kjakasota.
Strætan fekk seg et støkk da han fekk kaku med svinsmør og bællme i seg sætt.
all me sæ, i det hele tatt
attom å framm, fram og tilbake
de duger itte ufræsste, det må prøves
de får råkke si kåmme, det får gå som det vil
dåli hemmaseinnt, dårlig utrustet heimefra
dåli kaunnsætting, lite korn på hvert strå
fli mæ sjæern, rekk meg saksa
førrgå ta ærrjetæring, ergre seg til døde
gå i hosolæsstenn, gå med bare strømper på beina
gå i såkkelæsstenn, gå med bare sokker på beina
heilt borti viotta, på avveier
heile hurrvenn, alle sammen
hipp såmm happ, (det blir) det samme
heilt rebbe, tomhendt
hærrta ta hørrt, halvparten av hvert
håssen er`u vøern?, hvordan er du, etter som du kan gjøre slik?
hå bære de?, hvorfor det?
håppass er�u?, hvor er du?
hå var`u pass?, hvor var du hen?
høllja ti sæ, drikke fort og mye
høre jiti (å), få kjennskap til
hå er�e vøli?, hva er det om å gjøre?
i mura, i peisen
i samme skurua, like ens
itte heil hølimellom, hull i hull
itte skre ola, være likeglad med hva en sier
ji tjiru, gi etter
kåmma (sæ) åless, komme i gang
klot å sø, syltekraft med melboller i
knall i knea, sliten, mo i knærne
ligge i kjærrvinga, spebarn som er viklet inn i smal bommullslist
ligge heilt kvar, ligge til sengs helt rolig
mo i knea, sliten i knærne
mon åleine, helt alene
mon størrt åleine, helt alene
annti vart de autt, ellers ble det stille (stusselig)
da de bær i hælinga, når det blir alvor
ligge på åkk, ligge og halvsove slik at en passer på å våkne i tide f.eks.
ole innpå, nevne, minne om
rubb å raka, alt sammen
rubbell å bit, alt sammen
støtt å mæning, alltid
sitte pal, sitte stille, bli sittende
skute åver, bli plutselig dårlig, ikke orke mer
vart såmm i ei kjone, veldig varmt
vile skommt, hvile i skumringen
væra håga på, ha veldig lyst på
væra hippen på, ha lyst til
væra hemmlig, holde seg heime
væra på viotta, ta grundig feil å
bæra de?, hvorfor det |
