Ny lesekiosk på Skarnes!

Sparebanstiftelsen DNB og Foreningen !les gir nytt innhold til 100 vernede telefonkiosker i Norge. I lesekioskene kan du finne nytt lesestoff og sette fra deg bøker som andre kan få glede av.

Knut Hvithammer og Levi Henriksen utenfor den nye lesekiosken på Skarnes stasjon
Ordfører Knut Hvithammer og forfatter/musiker Levi Henriksen sto for den offisielle åpningen av den nye lesekiosken.

På Skarnes har den gamle telefonkiosken ved stasjonen fått hyller fulle av bøker, og det er Sør-Odal bibliotek som er fadder for kiosken.

Sør-Odal bibliotek arrangerte onsdag 9. mars offisiell åpning av kiosken. med tale fra ordfører og kulturelt innslag fra Levi Henriksen i form av tekst og musikk.

Under kan du lese hele Levi Henriksens tekst som ble fremført under åpningen:  

Jeg nærmer meg snart 58 år nord i livet, og i blant tenker jeg at det har vært en merkelig reise. Og i disse dager er det vanskelig ikke å tenke på Neville Chamberlains ord fra 1938 om at nå ville vi få fred for vår tid. Men dette skal ikke handle om krig, men bøker, musikk og telefoner og hvordan vi finner nye bruksområder for gamle ting. Da jeg gikk på skolen så var jeg reiseklasseelev og tok bussen hver dag inn til Kongsvinger. Noe som i begynnelsen var et lite mareritt. Hvis dere har sett filmen om Forrest Gump, og husker hvordan hans første skoledag var, der nesten ingen ville la ham få sitte i setet, vet dere hvordan de første årene fortonet seg for meg. Og jeg tenkte at hele livet mitt ville bli slik. At jeg ville forbli den lille pinsevenngutten med det store hodet, som for evig var henvist til å stå foran ved motorkassa mens storvokste austmarkinger i fargerike Helly Hansen varmegensere breiet seg en og en i setene på skolebussen.

Dog var det en stor fordel med å være reiseklasselev. Vi fikk lov til å gå på biblioteket i langfriminuttet. Og dere kan tro det var litt av et syn da vi stormet ut fra skolebygningen, alle vi gutta i klassen, for å være førstemann inn på biblioteket. I ettertid har jeg tenkt at det var litt slik som det står i bibelen, om at det å komme til himmelen er like vanskelig som for en kamel å komme gjennom et nåløye. For det var en intens tvekamp, nesten litt som amerikansk fotball, da vi trengte oss ut av klasserommet, hoppet hekk over bilene i gata og tok fatt på trappene opp de tre etasjene til Kongsvinger bibliotek. Ofte endte det med at Ingus reiv ut en hårtust på Oddis, Persan krokspant Ingus, jeg kjørte kneet i skrittet på Persan, mens Bæland brukte ryggen min som tredemølle for å nå først fram til disken på biblioteket. Og nå tenker dere selvfølgelig, ikke rart at han ble forfatter som viste en slik iver for å trenge inn i bøkenes verden. Men jeg må bare bryte sammen for dere å tilstå, det var ikke ”Krig og fred”, ”Den gamle mannen og havet” eller  ”Oliver Twist” vi kjempet så intenst for å komme til. Nei, på biblioteket hadde de også musikk det gikk an å høre, og spesielt 24 Carat Purple med Deep Purple. Problemet var at de bare hadde seks par med øretelefoner. Så i dag må jeg få lov å si unnskyld til Charles Dickens, Ernest Hemingway og Leo Tolstoy og de andre tungvekterne, for ingen av deres verk klart å matche sanger som ”Child in time”, ”Woman from Tokyo” eller ”Speed King”.

           Og nå har vi altså kommet dit at man går i telefonkiosken for å låne bøker, og det er noe som gjør meg som forfatter både trist og glad.

Jeg blir selvfølgelig glad for at bøker gjøres tilgjengelige, for et folk som ikke leser er et folk som står bom stille. Og hvis ingen leser bøkene jeg skriver blir det unektelig tungt både økonomisk og kunstnerisk. Samtidig har det faktum at vi ikke lenger trenger telefonkiosker gjort det mye vanskeligere for en forfatter og låtskriver når hen skal fortelle sine historier. For med mobilens inntog kan vi jo få tak i absolutt alle 24-7. Tenk hvor mye stor kunst som er blitt skapt rundt dette å manne seg opp til å gå inn i en telefonkiosk for å ta en viktig telefonsamtale. Tenk for eksempel på «Sylvia’s mother» med Dr. Hook. Sangen er drøye tre minutter med pur magi, der vi følger sangerens stadig mer fortvilede forsøk på å overtale den ganske så biske Mrs. Avery om å la datteren komme i telefonen.  Her blir fortellerens private skjærsild ytterligere nøret opp under av at telefonoperatøren stadig bryter inn og forlanger mer penger for ikke å bryte av samtalen.

 Sylvia kommer selvfølgelig aldri til telefonen, og på slutten av sangen er stemmen til Dennis Locorriere fylt med så mye skjelvende innlevelse at jeg uten å nøle kårer dette til et av de mest hjerteskjærende øyeblikkene i populærmusikken noensinne.

            I mobiltelefonenes tid kunne fortelleren bare ringt rett til Sylvia uten å måtte bry seg om hverken mødre eller telefonoperatører. Slikt blir det ikke stor kunst av.

Da jeg var en betent ung mann, handlet det ofte om å gjennomleve mitt helt private Getsemane før jeg i det hele tatt fikk telefonert den som var gjenstand for oppmerksomheten min. Vi fikk ikke egen telefon før jeg var i langt fremskreden ungdomsskolealder, og jeg måtte derfor gå til onkel for å ringe disse jentene som fikk hjertet mitt til å danse avgårde i konstant firefjerdedelstakt.  Den snaue kilometeren opp til tante og onkel var en manndomsprøve i seg selv, og det vil være en overdrivelse å si at skrittene mine løp lett oppover grusveien mellom husene våre. Jeg tror kanskje det var under disse turene jeg utviklet mitt noe ensfargede syn på tilværelsen. Det vi gjerne kan kalle selve antitesen til Max Manus sitt mantra om at det vil helst gå godt.

For det første var ikke min tante og onkel født med spesielt mye finfølelse når det gjaldt å la sin kjærlighetssjuke nevø få ta disse telefonsamtalene i enerom. Jeg ble så psyket ut av nettopp dette, at jeg engang snek meg inn i huset for å ringe mens de var borte, bare for å ende opp med å bli bitt av onkels psykotiske harebikkje. I ettertid er det alltid noe usigelig vakkert over å ha lidd for kjærligheten, men der og da opplevdes det ikke som spesielt festlig å se sin egen hånd forsvinne inn i en bikkjekjeft.

            Hundebitt og tante og onkels lange ører var allikevel å fortrekke framfor den nedverdigelsen det var å sykle til telefonkiosken i Åbogen  – og til tross for svært nitidige forberedelser – ikke engang å klare å uttale mitt eget navn når moren (eller enda verre faren) til mitt hjertes utkårede løftet av røret. Det var i disse ordløse evighetene mye av min måte å skildre følelsen av å komme til kort ble lagt.

Så derfor bruker jeg stadig mer tid som forfatter på å sannsynliggjøre hvorfor de folka jeg skriver om ikke har mobil. I «Her hos de levende» for eksempel løste jeg dette ved å la fortelleren kaste mobilen sin fra gamlebrua i Kongsvinger. Noe som igjen gjorde det veldig vanskelig når han trengte å ta en viktig telefon. Løsningen den gang ble å ringe fra en telefonkiosk som står i Øvrebyen i Kongsvinger. Nå leser jeg meg til at vi har hundre vernede telefonkiosker i Norge, deriblant fire i det som var Hedmark. Ingen av disse hundre kioskene er det for øvrig mulig å ringe fra. Så med det har jeg allerede begynt å grue meg til å skrive neste roman, men samtidig må jeg få lov til å slutte av med at det aldri er så galt at det ikke er godt for noe. Når vi i det herrens år 2022 har kommet dit at vi ikke lenger kan ringe fra telefonkioskene, må jeg si meg veldig fornøyd med at de mange steder blir omgjort til små bibliotek. Og med det har jeg lyst til å donere noen bøker til samlingen til Skarnes lesekiosk, slik at folk kan få lese seg til hvordan det var den gang vi brukte biblioteket til å høre på Deep Purple og telefonkioskene til å ringe jenter vi ikke hadde sjans på.

Levi Henriksen


Åpning av lesekiosk, Levi inne på stasjonen 

Åpning av lesekiosk, Levi inne på stasjonen Åpning av lesekiosk, utendørs Skarnes Stasjon, tatt bak folkemengden

Telefonkiosk/lesekiosk utenfor Skarnes stasjon. Rød kiosk i grått vinterlandskap.  Bøker i hyller inne i lesekiosken

Snakk med oss

INNBYGGERTORGET
Telefon: 62 96 80 00
Åpningstid: 10.00-14.00
E-post

Vakttelefoner

Korona- og vaksinetelefon: 458 76 660 (åpen torsdager kl. 09.00-14.00).

English version (Google Translate)

Skriv til oss

SØR-ODAL KOMMUNE
Øgardsvegen 2
2100 Skarnes
E-post til Sør-Odal kommune

FAKTURAADRESSE:
Sør-Odal kommune
c/o Nord-Odal kommune
Herredsvegen 2
2120 Sagstua

Org.nummer: 964 947 716
Kommunenummer: 3415
Organisasjonsinformasjon
Ansvarlig redaktør: Anita Orlund
Webredaktør: Henriette Eriksen

Besøk oss

INNBYGGERTORGET
Øgardsvegen 2
2100 Skarnes

Åpningstid:
09.00-15.00

Følg oss

Facebook   Facebook