Ole Olsen

Skrevet av Bjørn Sveheim, Ottestad

De fleste vil si Amund Sjøbrend når en spør etter hvem som har vært den beste skøyteløperen fra Sør-Odal. Men den eldre garde vil nok hevde at Amund må tåle konkurranse av Ole Olsen, eller Vesle-Ola som han ble kalt. For å finne Ole Olsen på resultatlistene må vi imidlertid helt tilbake til tiden rundt 1920, over femti år før Amund startet sin karriere.

Han ble født den 29.1.1894. Foreldrene var Emma Pedersdatter Djupdalen fra Skarnes og Gunnerius Olsen Disiårbogen fra Disenå. Mens barna var små leide familien hus på Mobekk som ligger langs den gamle riksveien mellom Skarnes og Strøm kirke. Faren livnærte seg som tømmerkjører og ved folketellinga i 1900 står det at han holdt til i Solør mens mora var hjemme med barneflokken.

Tidlig i trening

Norge var den gangen en fattig nasjon og folk hadde lite å klare seg med. Hos det unge ekteparet i Mobekk-stua var det ikke noe unntak. Stua var lita og ungene måtte ligge sammen i ”ei boso”. Samhold og omsorg for hverandre var den gangen en del av den sosiale tryggheten for folk som hadde Ole, litt skeptisk til fotografen?  det vanskelig, og Arvid Lysakerud kan fortelle at hans mor ofte var i Mobekkstua med  mjølk til ungene.  Det var sikkert et kjærkomment bidrag til et ofte ensidig kosthold
 

Nedenfor Mobekk ble folk rodd over Glomma til gården Midten på østsiden av elva. Guttene måtte tidlig hjelpe til med dette. Trygve Karlsens bestemor, som sjøl ble rodd over her flere ganger, fortalte at guttene var flinke til å ro. Men det må ha vært slitsomt for de startet opp som rokarer allerede mens de var så små at de måtte ro med armene i hodehøyde for at årene skulle rekke ned i vannet. Kanskje var det også denne innsatsviljen som ga Ole den styrken som seinere i livet skulle føre han opp blant verdens beste langdistanseløpere på skøyter.

Odalsskøytene

Eldre odølinger kan fortelle om stor interesse for skøyter i Odalen rundt 1900. Det er kanskje ikke like kjent at odølingene sto for en utstyrsrevolusjon da de utviklet de såkalte Odalsskøytene rundt 1850.  Skøytene var av tre med brede og slette jern Skøytene ble også omtalt som snø- eller veiskøyter og ble også brukt som framkomstmiddel på snø og isdekte veier. Skøytene ble utviklet av  bygdesmeder av praktiske årsaker som en følge av flere  snøfattige  vintrer.  Med gode skøyter sparte en verdifull tid ved å ta seg fram over isen i stedet for å gå rundt sjøer.

Med de nye treskøytene dro odølingene inn til Kristiania og deltok i skøyteløp og de kunne vise til flere gode plasseringer.  ”Odølerne var særlig frygtede Motstandere” skrev skøyteeksperten C.F.B. Schøyen i forbindelse med et skøyteløp i Kristiania omkring 1880.

Nord-Odølingen Hans Krattebølssæter gjorde seg også bemerket med sine odalsskøyter.

I 1911 deltok han i et løp på Bislet i en alder av 58 år og møtte løpere som gikk på vanlige lengdeløpskøyter. Likevel klarte han å bli nr 8 i sin klasse og fikk premie som eldste løper. Som oppvarming hadde han gått på skøyter fra Nord-Odal til Skarnes for å nå toget kl 4 om morgenen. Det var godt å få prøvd seg litt før løpet mente han selv om den prestasjonen.

Også lokalt ble det arrangert skøyteløp. Innlandsposten skrev etter et løp på Skarnes i 1915 hvor to eldre herrer løp utenfor konkurranse. ”To spræke karer fra Opstad, Hans Kjølstad og Andreas Vestby startet under veldig bifall. De løp svinaktig godt og brukte næsten ingen tid på 1000 m.” Av naturlige årsaker ble imidlertid ikke dette registrert som verdensrekord.
 

Det gode skøytemiljøet i Odalen har nok inspirert Ole Olsen og brødrene hans i oppveksten. Men kanskje ble guttene først og fremst inspirert av en av datidens største helter, skøyteløperen Oscar Mathisen. Et av Oles søskenbarn fortalte at Ole allerede som smågutt var den ivrigste av guttene og gikk på skøyter så ofte han hadde anledning. Og det var på Glommaisen nedenfor Mobekk han som smågutt viste sitt talent i kappestrid med sine brødre.

Arbeid på sagbruk

Det er ikke enkelt å gi en beskrivelse av Ole Olsens barndom. De som kjente Ole og vokste opp sammen med han er alle borte.  Eldre personer på Skarnes har gitt en del opplysninger som de har hørt som barn, og noe har Oles slektninger bidratt med. Det meste av stoffet er likevel hentet fra bøker og artikler skrevet av folk som opplevde Ole som idrettsmann. De fleste av bildene er også hentet fra disse bøkene. Av Jens Jørgensen har vi fått låne et bilde fra Sundbakken skole. Her finner vi Ole Olsen som nr 6 fra venstre i 3. rekke ovenfra. Mange Sør-Odølinger vil nok kjenne igjen både frøken og flere av Oles skolekammerater.

Øverste rekke fra venstre:
Amund Korsmo, Alf Kristiansen, Oskar Baklibråten, Eugen Strøm, Magna Venstad, Helene Christoffersen, Johanne Engebretsen, Ragnhild Ruud Feld, Hedvig Moss, Olaug Mangset
2 rekke ovenfra: Alf Julsrud Olsen, Leif Aarbog, Andreas Linnes, Torolf Fritsvold, ? Snekkermoen, Annie Olstad, Helga Bråten, Olaug Moe, Gudrun Bakli, Agnes Nordli, Marie Njustmyr
3. rekke ovenfra: Per Disen, ? Søderstrøm, Reidar Bakli, Jørgen Jørgensen, Emil Stumobråten, Ole Olsen Mobekk, Olaug Kristoffersen, Klaudine Jacobsen, Jenny Bakli, Anna Lukmoen, Karen Karterud, Signe Bakli
Nederste rekke: Lars Dahl, Hans Larsen, Ludv. Larsen, Karl Engebretsen, Olaf Snekkermoen, Hans Borge, Erling Fritsvold, Gunda Engen, Margit Korsmo, Olga Karihaugen, Ingrid Engen, Bergliot Wang Mobekk.

Foreldrene til Ole ble skilt og faren flyttet til Lommedalen sammen med sønnen Gunnar. Mora flyttet etter hvert til Plankestuen i Ullern, eiendommen som i dag er kjent under navnet Sandvoll. Som ung gutt flyttet også Ole etter faren inn til Oslo og fikk arbeid på et sagbruk i Lommedalen. Skøyteinteressert som han var meldte han seg inn i Kristiania Idrettsforening, seinere OI, og begynte å delta i løp.

Et viktig forbilde

I tiden fra 1908 og fram til 1. verdenskrig var det Oscar Mathisen som dominerte internasjonal skøytesport og satte flere fremragende verdensrekorder.

Fra 1916 til 1920 var Oskar profesjonell og holdt flere oppvisninger i USA hvor han også bodde et par år. Her konkurrerte han bl.a mot Bobby McLean. De amerikanske arrangørene drev ofte et urent spill mot Oscar. Det la grunnlaget for det berømte revansjeoppgjøret mot McLean på Frogner Stadion i februar 1920. Foran tusenvis av patriotiske tilskuere, med vår kongefamilie i spissen, vant Oscar løpene sammenlagt og kunne putte 95161,55 kr inn på kontoen. Beløpet sikret Oskar økonomisk, og for pengene overtok han sportsforretningen ved Youngstorget i Oslo etter Hans Erichsen. Det skulle etter hvert vise seg at både Oskar og sportsforretningen hans ble svært viktig for Ole og hans skøytekarriere.

^{Ole i landslagsdrakt}   

Best på de lange

Her hjemme var det Kristian Strøm og Fridtjof Paulsen som dominerte skøytesporten i Oskars fravær. Fortsatt hang også gode, gamle Martin Sætherhaug med slik han hadde gjort i en periode på nesten 20 år. I 1915 dukket så odølingen Ole Olsen opp på resultatlistene. Tidene hans var imidlertid svært moderate. På 500 m finner vi han først på 119. plass med tiden 57,2. Han toppet listen på 1000 m med den meget ordinære tiden 1.50.0. Dette året var det imidlertid ingen seniorer som gikk distansen. På 1500 m var han på 43. plass med 2,46,1 og på 5000 m på 34. plass med tiden 9,59,1. Allerede da skjønte man at talentet pekte mot langdistansene.

I 1916 rekordforbedret han seg på 500 m og oppnådde  50,8. Det holdt til en  44. plass. På 1500 m var han nr 20 med 2,38,0 og på 5000 m på 13. plass med 9,13,1.  I 1917 gikk han  500 m på 50,1 noe som ga han en 38. plass og på 1500 m var han nr 14 med tiden 2,33,7. Han hadde ingen tidsmessig framgang på 5000 m og endte på 19. plass med tiden 9,24,2. Fortsatt hadde han til gode å gå 10000 m.

I 1918 fikk han bra framgang sjøl om han fortsatt hang etter på 500 m. Her var han nr. 41 med tiden 49,8. På 1500 m var han nr 11 med tiden 2,33,4. På 5000 m rykket han fram til 7. plass med tiden 9,00,9. Dette året debuterte han også på 10000 m, og tiden 19,08,9 holdt til 9. plass på norgesstatistikken dette året.

Sesongen 1919 fortsatte fremgangen tross problemer på de korteste distansene. Hans bestetid på 500 m, 49,2, holdt bare til 38. plass. På 1500 m var han nr 19 med tiden 2,34,8. På 5000 m
klatret han til 4. plass med tiden 9,02,7 og han toppet dette året 10000 m med tiden 18,07,0 hele 15 sek foran nestemann på lista. Med det var han også inne som 5. mann på listen over Norges beste milløpere gjennom tidene.

Måtte stampe skøytene

Ole hadde bevist sin styrke på 10000 m, men fortsatt var det et stykke opp til de beste i sammendraget  Han var fortsatt ung og slitsomme dager på sagbruket ga heller ikke nødvendig overskudd til skøyteidrett på topplan. I tillegg sleit Ole økonomisk, og det ble fortalt at han av og til måtte stampe skøytene sine for å skaffe seg penger til livets opphold. Likevel må hans tid på 10000 m i 1919 ha vært en inspirasjon for å satse videre på en skøytekarriere, for det var etter denne sesongen  han virkelig fikk framgangen på skøytebanen. Han fikk etter hvert jobb som ekspeditør i sportsforretningen til Oskar Mathisen og de begynte å trene sammen på Frogner stadion. Bedre læremester og venn kunne han ikke få, og dette samarbeidet hadde ganske sikkert stor betydning for Oles utvikling som skøyteløper.

På pallen

NM i 1920 varslet et generasjonsskifte i norsk skøytesport. Dette mesterskapet ble det siste for løpere som Kristian Strøm og Fritjof Paulsen. Ole hadde rekordforbedret seg
kraftig foran denne sesongen og plutselig sto han fram som en av våre beste løpere sammen med Roald Larsen og Harald Strøm. Han fikk sin første pallplassering i NM med en tredjeplass i sammendraget etter nevnte Strøm og Paulsen, men foran Harald Strøm. Han oppnådde 2 plass på 5000 m og 1500 m som beste resultat.

EM og VM ble ikke arrangert i perioden 1915-21 pga 1. verdenskrig. I stedet ble det arrangert Nordisk Mesterskap. Her debuterte han i Helsingfors med en 6 plass sammenlagt. Han vant imidlertid 5000 m og ble nr 2 på 10000 m.

Dette ble starten på Oles internasjonale langdistansekarriere der han ofte hadde sin sterkeste konkurrent i landsmannen Harald Strøm. Den kjente redaktøren i Aftenposten Peder Chr Andersen, skriver i sin bok Norges flagg på seiersmasten: ”Sjelden har norsk idrett mønstret bedre parhester enn de to små løperne Ole Olsen og Harald Strøm. Vi må helt fram til Hadelandstrioens dager for å finne maken til disse to karenes evner i de lange løp. De ga hverandre kamper som Frogners tribuner sent vil glemme.”

Vant tre distanser

Finnland hadde den gangen en sterk stilling i internasjonal skøytesport med løpere som Arvo Tuomiainen, Clas Thunberg og Julius Skutnab i spissen. Thunberg var den første skøyteløperen i verden som trente etter nye finske treningsmetoder og utvekslet erfaringer med løperesset Paavo Nurmi som vant 9 gull i sommer-OL i perioden 1920-28. Det var mot disse etablerte stjernene våre nye, unge løpere skulle få bryne seg de nærmeste årene.

I 1921 gikk norgesmesterskapet i Moss og her ble Ole Olsen norsk mester for første gang med tre distanseseire. Mesterskapene ble den gang avgjort på plassiffer, og Ole vant med plassiffer 11 etter 8. plass på 500 m og 1. plass på de tre lengste distansene. Disse vant han til gjengjeld med klar margin og hadde i tillegg den laveste poengsummen.

I 1921 satte han forøvrig sin eneste offisielle norske rekord. Den kom på den utradisjonelle distansen 1000 m der han fikk tiden 1.34.3. Rekorden ble satt på Dæhlenengen i Oslo.

Det tredje Nordiske mesterskapet ble dette året avholdt i Stockholm, og her ble Ole Olsen nr 2 etter finnen Arvo Tuomainen. Han vant også denne gangen 5000 m på tiden 8,48,8.

EM- og VM-debut

Drammen sto som arrangør av NM i 1922. Her ble han nr 2 med plassiffer 9 etter Roald Larsen med plassiffer 8. Han vant imidlertid 5000 og 10000 m suverent og ble nr 2 på

1500 m. Hadde dette mesterskapet blitt avgjort med laveste poengsum som i dag, ville han ha vunnet også dette mesterskapet. I Nordisk Mesterskap som gikk i Trondheim, fikk han en fjerdeplass. Et mesterskap som forøvrig ble arrangert under parodiske forhold, noe vinnertider som 54,9 på 500 m og 24.51.0 på 10000m vitner om. Ole vant forøvrig dette milløpet.

Denne sesongen debuterte han også i det første EM og VM som ble arrangert etter

1. verdenskrig og klarte i løpet av sin korte karriere å sette farge på disse mesterskapene på linje med de store profilene i norsk skøytesport. Han nådde imidlertid ikke helt til topps i sammendraget, men var med på å dominere langdistansene. I sitt første EM fikk han sin beste plassering sammenlagt med en 2. plass etter å ha blitt nr 2 både på 1500, 5000 og 10000 m.

Mesterskapet  gikk i Helsingfors og Ole klarte å kile seg mellom hjemmefavorittene Clas Thunberg og Asser Wallenius. På 5000 m var han 0,7 sek bak Thunberg men tok revansje på 10000 m og slo europamesteren med hele 18,8 sek.
 

Stor begeistring

VM gikk dette året på Frogner stadion. Det var stor spenning foran mesterskapet og blant de norske løperne var det stor usikkerhet. Ole hadde vunnet 5000 og 10000 m ved de internasjonale løpene på Frogner i januar. Men han var for svak på de korteste distansene til å få noe favorittstempel. Harald Strøm var premierløytnant i forsvaret og var stasjonert på Sørlandet der det var dårlige isforhold. Man forsøkte å få han overflyttet til Østlandet, men Strøm sjøl nektet og mente at pliktene måtte gå foran idretten. Men plutselig innfant vinteren seg på Sørlandet. Han fikk flyttet et par sommerferieuker til februar og la seg i spesialtrening. Og da det nærmet seg mesterskapet ble han rapportert i god form.

Den største favoritten var likevel Clas Thunberg. Han hadde ikke konkurrert mot de beste norske og hadde kun tiden deres å forholde seg til. Men han hadde konkurrert mot Ole i EM  og hadde slått han på 5000 m og det ga sjøltillit. Clas Thunberg skrev seinere i sin bok

”Aleine mot Norge” at det var en seier han tilla stor betydning.

Det ble rapportert om skyhøye billettpriser, men tross dette og de stigende økonomiske bekymringene som truet, så møtte folk opp i tusentall for å oppleve det største skøytestevnet som ble arrangert i Oslo etter Oskar Mathiesens store kamp mot McLean.

Det var gode forhold og stor stemning under mesterskapet. Ole gikk i første par på 5000 m sammen med Sigurd Moen og lå en tid under verdensrekorden, men han måtte avgi terreng på slutten av løpet. I stedet ble det Harald Strøm som satte verdensrekord med 8,26,5. Publikum så fram til duellen mellom Harald Strøm og Ole Olsen på søndagens løp, men også på den dobbelte distansen ble Harald Strøm for sterk selv om Ole holdt godt følge til det gjensto et par runder. Ole fikk 2 plass både på 5000 og 10000 m og havnet på 4. plass i sammendraget.

Harald Strøm ble mester foran Roald Larsen og Clas Thunberg. VM ble en gedigen seiersfest for nordmennene og pressen var fra seg av begeistring. Dagbladet beskriver VM slik: ”Det er fåfengt å beskrive begeistringen. Alle var med, fra Kongen til den minste rampegutt.”  Morgenposten var enda mer overstrømmende i sin hyllest og skrev bl.a: ”Det norske språk er for ordfattig når det gjelder å skildre den stemningen som hersket på Stadion lørdag og i går. - Det får være nok å bemerke at Stadion truet med å styrte sammen.”

^{Ole Olsen til venstre i samløp med Harald Strøm under VM på Frogner stadion i 1922. Det er ingen ting å si på stilen.}

1923 vant han igjen NM med seire på de tre lengste distansene. Roald Larsen hadde bedre plassiffer, men hadde bare en distanseseier. Det skjedde på 500 m hvor han var hele 3 sek. foran Ole. Til tross for svak sprint hadde Ole også denne gangen den laveste poengsummen takket være sterke løp på langdistansene der han var i en klasse for seg.

EM gikk dette året på Hamar Stadion. Her ble Ole ble nr 5 i sammendraget. Han ble nr 2 på 5000 m før han kunne innta det øverste trinnet på 10000 m.

^{Ole Olsen i sin energiske stil}                           

VM ble arrangert i Stockholm, og her ble Ole nr 5 i sammendraget Han var uheldig med forholdene på lørdagens 5000 m. Han måtte kjempe mot kraftige vindkuler og ble nr 4. Ingen av favorittene hevdet seg helt i teten. Vinneren ble russeren Melnikov som gikk i et seinere par da vinden hadde løyet. På søndagens 10000 m gikk det imidlertid langt bedre.

Harald Strøm og Ole Olsen gikk i par og laget en glimrende oppvisning som det står i gamle referater. Ja, Peder Chr Andersen går så langt at han skriver i sin bok at løpet i Stockholm var en ren skjønnhetsåpenbaring. Strøm vant 1,5 sek foran Ole. Fra Ole  til Melnikov  på tredjeplass skilte det 7,5 sek. Clas Thunberg omtalte løpet i sin bok og skriver at den norske taktikken gikk ut på at Ole skulle ligge foran å dra, så skulle Harald Strøm gå fram å vinne løpet. Det skjedde, og for å vise sin styrke gikk Ole med hendene på ryggen over mål skriver Thunberg.

Tragisk slutt

Beklageligvis fikk hans karriere en tragisk og brå slutt etter sesongen 1923. Den legendariske
radiorepporteren Finn Amundsen som levde tett på datidens skøytestjerner, skriver i sin bok  Stjerner på bølgelengde: ”Vesle-Ola døde en av de første dagene i januar 1924, men satte i løpet av noen år dype spor etter seg. En gang i Trondheim løp han uten sekundering på 17,22.9, bare 3/10 etter Oskar Mathisens berømte rekord, to ganger vant han NM med seire på de tre lengste distansene. Han fikk som Kristian Strøm og Harald Strøm heller aldri sjansen til å sette rekorder i Davos, og denne trioen hadde ganske sikkert satt merke etter seg om så hadde vært tilfelle. Ole Olsen hadde vært et sterkt kort til vinterlekene i Chamonix i 1924, men mot en ondartet sykdom kjempet den lille energibunten forgjeves. Jeg husker da jeg traff Thunberg, Skutnabb og Vallenius, hvor de hadde ligget i spesialtrening foran Chamonix, så var det første de sa: “Kondolerer med Ole Olsen.”

Innsamling

Respekten for den lille Odølingen var stor også utenfor landets grenser. Det var spesielt hans styrke på 5000 og 10000 m som gjorde han til en av gullkandidatene i 1924, men slik skulle det dessverre ikke gå. Etter at Ole vant i Trondheim vant han også de nasjonale løpene i Drammen den 3. og 4. mars med seire på de tre lengste distansene. Like etterpå ble han syk og legen fastslo tuberkulose, og at Ole trengte behandling. Da tok hans venn Oscar Mathisen, sammen med Hans Erichsen og verkstedeier Magnus Johansen, initiativ til en innsamling for å skaffe Ole penger til et sanatorieopphold med følgende oppfordring:

Her Ole Olsen har søkt læge, er av denne beordret til at ta et længre ophold paa et sanatorium. Da han selv ikke har midler til et saadant ophold, tør man henstille til venner og bekjendte av han til at tegne sig for et beløp paa denne liste.

Kristiania den 22. marts 1923

Magnus Johansen

Hans Erichsen                                    Oscar Mathisen.

Oscar Mathisen tegnet seg på liste med 100 kr og hans klubbkollega i KSK, Hans Erichsen, med 150 kr. Videre var det bidrag fra bl.a Hjalmar Johansen, NSF og hans konkurrenter.

Fra innleggingspapirene til Kristiania kommunale sykehuser står det oppført 4 alternativer som skulle dekke sykehusoppholdet. ”Kristiania fattigvesen, kredssykekassen, anden sykekasse eller for privat deponert, kaution.” Magnus Johansen er ført opp under anden sykekasse som garantist for at tilstrekkelig beløp ble betalt inn til sykehuset. Utover høsten betalte også Johansen sine månedlige beløp som skulle dekke Oles opphold ved sykehuset mens innsamlingen pågikk.

Støtte fra avis

Den første tiden lå han på Ullevål sykehus. Utover sommeren såg det ut som om sykdommen var kommet under kontroll og sykehuset anbefalt at Ole fikk opphold på et sanatorium.

Da stilte Aftenposten ved redaktør Peder Chr.Andersen opp. De skrev bl.a i sin oppfordring:.

Alle kjenner ”Vesle-Ola” – den lille sympatiske skøyteløper Ole Olsen som i popularitet kan måle seg med selveste Oscar Mathisen og i dyktighet med Harald Strøm. Vi husker hans glimrende løp på skøytebanene her hjemme i 1921, 22 og i år, hans fortreffelige pace for Harald Strøm da denne første gang satte sin verdensrekord på 5000 m, hans glimrende løp under Europamesterskapet på Hamar, men kanskje mest hans tangering av Oscar Mathisens 10000 m-rekord i Trondhjem i år og hans seier over verdens- og europamester Harald Strøm på Stadion i februar. Da var vi stolte og begeistret over å være ”Vesle-Olas” landsmenn.

I år får vi ikke se hans smilende lille skikkelse på banen, ikke hans flytende lette løp. ”Vesle-Ola er syk. Han fikk plutselig tuberkulose i vår, men i løpet av sommeren har Ullevåls leger avverget den første som syntes håpløse situasjon.  I disse dager utskrives Ole Olsen fra Ullevål for med venners hjelp å reise til et sanatorium i Gudbrandsdalen. Han trenger et langt og godt opphold der, borte fra skøytebanen og den dårlige byluften og uberørt av økonomiske bekymringer.
 

Hjelp fra hjembygda

Innsamlingen som pågikk utover høsten fikk et landsomfattende omfang og mange ga små og store beløp. Givernes navn og beløp ble ført sirlig inn i en protokoll. Som odøling er det morsomt å lese at også hans bygdebarn stilte opp. Et av bidragene har følgende tekst.
 

28.12. Indsamlet i et julelag hos G. Mangset Sør-Odal                    32.00 kr

Utover høsten utviklet sykdommen seg til galopperende tuberkulose og i slutten av oktober kom Ole igjen til behandling ved Ullevål sykehus. 

Oles sykdom opptok folk og hans venner forsøkte å oppmuntre han så godt de kunne med blomster, besøk og hilsener. Juleaften 1923 mottok Ole dette brevet.

Her Ole  Olsen

            Kjære ven.

Paa vegne af dine mange venner land og strand rundt

sender vi dig hermed vore bedste ønsker om en god jul.-
                     Som du kjender til er der foranstaltet en indsamling
for dit kommende sanatorieopphold, og det er med glæde vi kan med-

dele dig, at undertegnede indsamlingskkomitees oprop er modtat med
sterk sympati fra det hele land. Der er til dato indkommet ca kr
3.500.00 og vi gjør os til talsmænd for alle norske sportsmænd. naar

vi i vore juleønsker indfletter de bedste forhaapninger om bedring

i din sygdom.

Atter glædelig jul og  godt nytaar.
 

for ”Vesle-Olas” indsamlingskomite
 

Tapte kampen

Den siste tiden på sykehuset opplevde han forferdelige smerter. Den kampen Ole da måtte kjempe var hardere enn noen av de milløpene han tidligere hadde utkjempet mot verdens

beste langdistanseløpere. Peder Chr Andersen var en av dem som besøkte Ole på sykehuset, og han skriver: ”Vi som besøkte ham i denne tiden, glemmer aldri hans sykeseng. Ved hjelp av et apparat satt han dag og natt sterk foroverbøyd i sengen. Det var som om døden ironiserte over hans skøyteløping”

Sykdommen lot seg ikke stoppe og han døde på Ullevål sykehus 3. januar 1924 og ble gravlagt på Nordre Gravlund noen uker før de første vinterlekene startet i Frankrike.

Til begravelsen hadde en rekke idrettsvenner møtt fram sammen med Oles slekt og det blir sagt at kapellet var fullt da Ole ble stedt til hvile. Det var en høytidelig begravelse med bl.a strykeorkester og et vell av kranser og blomster fra slekt og idrettsvenner.

Minnebauta

For pengene som kom inn ved innsamlingen bestemte komiteen seg for å reise en minnebauta over Ole Olsen. Bautaen ble levert av A/S Pettersen & Sønner og kostet kr 1675,-. Den ble avduket i august 1924 med over 3000 til stede. Det kom inn så mye penger ved innsamlingen at Peder Chr.Andersen skriver i sin bok at resten av pengene vil strekke til friske blomster på graven i mange år. Slik kom det også til å gå. For å hedre Oles minne betalte Oslo Idrettslag festeavgiften og sørget for beplanting foran bautaen.

Det ble etter hvert veteranklubb Isleggen i Oslo Idrettslag som tok over ansvaret, et ansvar de tok i over 50 år. Den gamle storløperen Aage Johansen var primus motor for dette arbeidet i en mannsalder og sørget for at festeavgiften regelmessig ble betalt og at gravstedet ble pyntet med blomster. Dette gjorde de like fram til 2003. Etter at lengdeløpgruppa i OI ble lagt ned for noen år siden ble det i OI’s styre bestemt at dette arbeidet ikke lengre var en oppgave for klubben. Fra 2003 tok derfor familien  over ansvaret for graven.
 

Bautaen som er reist er drygt 2 m høy. Den har et relieff som viser Ole iført  datidens skøytelue Gravferdsetaten i Oslo anser bautaen som verneverdig og av stor historisk verdi. Den vil derfor bli tatt vare på uansett hva familien velger å gjøre med gravstedet videre.

For de som vil se bautaen finnes den enklest ved å gå inn hovedporten fra
Uelandsgt. hvor Nordre Gravlund har sitt administrasjonsbygg. Graven ligger på felt 14, rad 15 og ligger i tilknytning, til det interne veisystemet slik at en slipper å gå inn på selve feltet.                                                                                                                        

^{Per Sveheim og Trygve Karlsen fra Skarnes ved Ole Olsens bauta på Nordre Gravlund.
For Trygve ble det et gjensyn etter nesten 70 år. Som smågutt var han med sin far dit første gangen.}

Et historisk løp

Var det så belegg for å utnevne Ole til en av de sterkeste gullkandidatene på langdistansene i 1924?  Ser en på hans resultater fra disse årene er det svært sannsynlig at han ville hevdet seg helt i teten også i 1924. Etter at han fikk fart på skøytekarrieren i 1920 senket han sin poengsum med nær 5 poeng på adelskalenderen i årene 1920-23. I samme periode senket han sin personlige rekord på 10000 m med hele 56,2 sek og stoppet på 17.22.9, satt i det omtalte løpet i Trondheim.

I Trondheim viste Ole sin styrke med å sette personlig rekorder på alle de tre lengste distansene og viste med det at han var i sitt livs form et år før de første olympiske vinterlekene. Løpet i Trondheim var til da historiens nest raskeste gjennom tidene og vakte stor oppmerksomhet. I Årboka til Kristiania Skøyteklubb 1922-1923 står det: ”mest bemærlelsesværdig var Ole Olsens 10000 m løp, tid 17,22,9 min, kun 3/10  sek. efter Oskar Mathiesens verdensrekord, som hittil har været anset som umulig at tangere.” Han var i en klasse for seg og vant hele 35 sekunder foran russeren Platon Ippolitov som var en av datidens beste russiske løpere. 

Sportsjournalist Victor Johansen i Adresseavisa i Trondheim var til stede på Øya Stadion i Trondheim da Ole gikk sitt sterke milløp og han har omtalt begivenheten i en artikkel som stod på trykk i Adresseavisen 28.2.1987. Johansen var den gangen snaut 10 år og ankom stadion med ny spark. En voksen mann som selv tok plass på Victors spark for å se bedre, løftet han opp på plankegjerdet som var satt opp rundt banen. Fra denne orkesterplassen overvar han Oles store milløp som gjorde et slikt inntrykk på han at han over 60 år seinere omtalte løpet i sin artikkel. Victor minnes også herolden som ga sine meldinger gjennom en enorm ropert slik at dette kunne høres langt utenfor stadion.

Ole startet løpet uten sekundering, men etter hvert skjønte herolden og publikum at noe var i gjære. Publikum rundt banen ble revet med i en ellevill begeistring, og denne begeistringen smittet også over på gratispublikumet som sto utenfor plankegjerdet.  Johansen skriver videre at den lille karen fra KIF bare løp fortere og fortere mens herolden mer og mer hisset opp publikum med sine meldinger om at Oskar Mathisens verdensrekord var i fare. Hele sisterunden gikk i et eneste crescendo og begeistringens rullende fonn fortsatte også etter at sisterunden var slutt.

På gullstol

Av et imponert publikum ble Ole Olsen båret på gullstol fra stadion over Gangbrua og helt fram til Hotell Phoenix på Torvet. Victor fulgte med på sin sparkstøtting og sto sammen med begeistrede publikummere foran hotellet. De ga seg ikke før Ole kom ut på balkongen for å ta imot hyllesten. Ole ble etter dette løpet Victors første store idrettshelt. Han beskriver også hvor bedrøvet han var da avisene året etter kunne fortelle at skøyteløperen Ole Olsen var død.

Publikum hadde vært vitne til et stort løp av datidens kanskje beste ”milsluker”.  Reidar Haanes skriver i sin bok, ”Store dager i Norsk idrett”, utgitt i 1950, at Ole Olsens løp kanskje var historiens sterkeste 10000 m. Mulig han hadde rett. Det var 9 kuldegrader da stevnet startet. Det var nok kaldere enn da Oskar satte sin rekord på Frogner. Men den største forskjellen var at Ole ikke fikk noen hjelp av sin parkamerat som kom i mål nesten 1 ½ min etter at han hadde passert mållinjen. Da Oscar satte sin rekord var det etter et knallhardt samløp med Wassili Ippolitov der Ippolitov presset Oscar gjennom 19 runder. Da Oscar sjøl var i ferd med å resignere, så han at Ippolitov var i ferd med å sakke akterut. Det ga nye krefter og han samlet seg til en 5 runder lang sluttspurt som endte med ny verdensrekord.

Jeg har innledningsvis gitt et kort sammendrag av de resultatene Ole oppnådde i nasjonale og internasjonale mesterskap. Det er imponerende lesning, men like imponerende er det å lese om hans prestasjoner fra andre stevner nevnt i gamle resultatlister og årbøker fra årene 1920-23. Den gangen ble det ikke arrangert World Cup. I stedet ble det arrangert nasjonale og internasjonale løp med stor deltagelse. Her står Ole som vinner av en rekke løp på 5000 og 10000 m, men også på 1500 m oppnådde han flere gode plasseringer. Han vant en rekke medaljer og pokaler og ble etter hvert en dekorert løper. Det framgår også av gamle referater at Ole var meget populær. Han var en blid, sympatisk og beskjeden gutt som alltid ytet full innsats og det er slike løpere norsk skøytepublikum alltid har trykket til sitt bryst.
 

Rundeslukeren

Peder Chr. Andersen fremhevet Oles jamnhet på langdistansene. Han gikk hele 9 ganger under 18 min på 10000 m og hadde nesten aldri et løp over 8.50 på 5000 m. Han ble sett på som rundeslukeren framfor alle andre. Andersen mente likevel at Ole aldri fikk den fulltrefferen som skulle ført hans navn til velfortjent plass på rekordlistene.

I sammenligningen med Harald Strøm finner han det umulig å fremheve den ene framfor den andre og nevner spesielt et stevne i Oslo som gikk uka før det omtalte Trondheimsstevnet.

^{Ole på et bilde som er i familiens eie. Her fotografert med de gjeveste medaljene sine}

Da gjorde Harald Strøm en fremragende 10000 m under svært dårlige forhold. Han kom i mål på 17,59,7, men Andersen nøler ikke med å si at det ville vært et løp på 16-tallet under gode forhold. Han slo Ole, men måtte dagen etterpå gi tapt mot Ole i samløp på 5000 m som var Strøms beste distanse. Andersen konkluderer videre med at ”slik er nå engang skøytesporten og slik var også styrkeforholdet mellom de to.”

I Chamonix ble det dobbelt finsk på 5000 m ved Clas Thunberg og Julius Skutnabb med Roald Larsen på tredjeplass, slått med 11 sek av Thunberg. På 10000 m ble Skutnabb mester med tiden 18.04.8 foran Thunberg, 18.07.8 og Roald Larsen, 18.12.2. På statistikken fra 1923 lå  Roald 17 sek. bak Ole på 5000 m og hele 40 sekunder bak på 10000 m. Riktignok rekordforbedret han seg både på 5000 og 10000 m i OL-året, men det var likevel et stykke fram til Oles nivå.

Ole var i sin beste alder som skøyteløper og ville sikkert ha fortsatt den fine framgangen inn i OL-året. Svaret vil vi aldri få men det er mye som taler for at Sør-Odal kanskje kunne fått en olympiske mester i de første olympiske vinterleker om Vesle-Ola hadde fått leve.

Aldri i Davos

Oskar Mathisen har gått inn i skøytehistorien som en av de største og hans rekorder ble stående i lang tid etter at han hadde lagt opp. Oskar satte flere av sine rekorder i Davos og hans legendariske 2,17,4 på 1500 m, ble satt der i 1914. I angrepene på verdensrekordene sto Davos sentralt fram til 1. verdenskrig. Så kom et opphold fram til 1928 da Davos igjen kom i sentrum. Fra da av ble det igjen satt en rekke rekorder på denne banen hvor gunstige værforhold kunne gi eventyrlige forhold. Ole Olsen fikk aldri sjansen til å gå på i Davos og har alle sine noteringer fra lavlandsbaner. Hva han kunne ha utrettet i Davos blir bare gjetninger, men det er ingen tvil om at hans personlige rekorder kunne vært flere sekunder bedre om han hadde fått gå der under optimale forhold. Skøyteeksperter regnet den gang ut at Davosisen var ca 1 sekund raskere pr runde enn lavlandsbanene

Oscar Mathisen var i en klasse for seg takket være gode resultater på sprinten. Ole derimot var først og fremst langdistanseløper, men gjorde også flere gode løp på 1500 m.

Han toppet resultatlistene i Norge på de tre lengste distansene i 1923. På 5000 m var han 8,9 sek foran sin rival Harald Strøm på 2. plass og hele 35,5 sek foran Strøm på 10000 m.

I NM var han den beste løperen i disse årene og ville med dagens regler stått med 3 strake NM-titler. Den gangen ble man mester dersom man enten fikk 3 distanseseire eller minst 1 distanseseier og lavest plasspoeng. Først dersom to løpere sto likt i antall seire og plasspoeng gjaldt regelen om lavest poengsum slik dagens regler er utformet..

Slik så forøvrig den norske adelskalenderen ut 1.7.1923

På en oversikt fra 1954 var Ole Olsen på 11. plass over norgesmesterskapets største poengscorer med 30 poeng. På plassen foran finner vi Hjallis og Michael Staksrud, begge med 34 poeng. Listen toppes av Martin Sætherhaug, Oscar Mathisen og Ivar Ballangerud. Et stykke bak Ole finner vi kjente navn som Hans Egnestangen, Reidar Liaklev og Odd Lundberg. Det er imponerende når en tenker på at Ole egentlig oppnådde sin poengsum i løpet av fire sesonger. Da hans karriere ble avbrutt var han enda ikke fylt 28 år og burde fortsatt hatt mange gode år igjen som skøyteløper.

I godt selskap

På den internasjonale adelskalenderen fra 1954 er han på 70. plass. Det er ikke dårlig av en langdistanseløper som avsluttet sin karriere over 30 år tidligere. En rekke løpere foran han har dessuten de fleste av sine resultater fra Davos. Det er også interessant å legge merke til at han holder plassen foran Wassili Ippolitov fra Russland som i sin tid var kjent for mange harde dueller med Oscar Mathisen. Da Oscar satte sin berømte verdensrekord på 10000 m var det nettopp i samløp med Ippolitov der Oscar ble presset gjennom nesten hele løpet av russeren. Finn Amundsen og 4 andre skøyteeksperter satte i 1954 opp en uhøytidelig rangering over tidenes største skøyteløpere. På denne lista fikk Wassili 3. plass bak Oscar og Hjallis men foran Ivar Ballangerud og Boris Sjilkov. Slike sammenlikninger baseres på skjønn der den enkelte løper vurderes ut fra sin posisjon i den perioden han var aktiv. De kan aldri bli korrekte, men forteller i hvert fall at Ole var i godt selskap blant verdens beste skøyteløpere.

Når han ikke lykkes like godt sammenlagt i EM og VM henger det bl.a. sammen med datidens regler der hans svake 500 m ga for høye plasspoeng til at han kunne nå helt til topps. Han fikk også bare fire sjanser til sammen i EM og VM. Det resulterte i 1 sølv på 1500 m,

3 sølv på 5000 m, 3 sølv og 1 gull på 10000 m. I tillegg fikk han sølv sammenlagt i EM.
Den eneste gangen han ikke var på pallen på langdisstansene var da vinden ødela 5000 m-løpet hans i Stockholm. Glemmes skal heller ikke hans 2 gull på 5000 m og 1 sølv og 1 gull på 10000 m i Nordisk mesterskap. Dette viser en imponerende jamnhet på langdistansene, og det var vel bare klaff sammenlagt i et internasjonalt mesterskap som manglet for at Ole skulle bli husket som en av de virkelig store i norsk skøytesport.

Trente etter eget hode

Ole Olsen kom fra svært enkle kår i Sør-Odal og det skulle kanskje mot til for å delta i de store stevnene hvor løperne kom i et slikt voldsomt fokus. Jeg husker tilbake til min barndom på 50-tallet da jeg første gangen hørte om Vesle-Ola. Da ble det sagt at han hadde en bror som var et større talent, men han var for beskjeden til å delta i løp. Det var kanskje ikke så rart om spranget fra ei fattigslig, grå, lita stue i Sør-Odal til enorme Frogner Stadion med 20000 elleville tilskuere kunne bli i største laget for enkelte.

Han var kjent for å gå sine egne veier i treningen. Etter en dårlig innsats lørdag var han irritert på seg sjøl. Da kunne han dra ut for å trene søndag morgen foran dagens løp. Konkurrentene mente imidlertid han burde ha mer enn nok med å tenke på dagens to løp. Men treningen var kanskje ikke så dum likevel for det ga ofte resultater. Også dagens løpere kjører lette økter på formiddagen for å finjustere teknikken og for å forberede kroppen på de harde løpene som venter seinere på dagen.

Også sykkel

Datidens utøvere hadde minimale kunnskaper om treningsmetoder og de måtte skaffe seg istrening i helgene og ellers når de hadde noen timer fri fra harde arbeidsøkter. Det var heller ikke så vanlig å trene om sommeren. De mente at kroppen trengte å hvile etter en hard sesong. Likevel begynte man etter hvert å skjønne fordelen med trening også utenom sesongen. I Idrætsboken fra 1923 står det bl.a. ”Innen all idrett har man gjort den erfaring at den tid vi har til å dyrke vår spesielle idrettsgren alltid blir for kort. Derfor bør forberedende trening før sesongen alltid finne sted.” Så anbefales roing, gymnastikk, lange spaserturer i skog og mark samt spaserturer til og fra arbeidet.

^{Dette bildet er tatt i 1923 i forbindelse med et internasjonalt stevne på Bislett. Løperne er fra venstre.Ole Olsen KIF, Toivo  Ovasaka Finnland, Julius Skutnabb Finnland, Fritjof Paulsen KIF, W Bergstrøm Finland,  Jakov Melnikov Russland, Oskar Mathisen KSK og Platon Ippolitov Russland.}

Enkelte utøvere var også den gangen aktive i flere greiner. Oskar Mathiesen var en god stuper og syklist. Harald Strøm var en dyktig forballspiller med flere landskamper og fikk Egebergs Ærespris for sin allsidighet. Slik kunne de bedre enn de andre løperne opprettholde
kondisjonen gjennom sommerhalvåret noe som er med på å forklare deres sterke posisjon.
Det blir også sagt at alle Olsenbrødrene var seige og sterke og som sine brødre var også Ole en god syklist. Han brukte sykkelen i sesongforberedelsene og det er nok med på å forklare hans store kapasitet på langdistansene.

Voldsom utvikling

De som har fulgt med på skøytesporten har sett at tidene stadig har blitt presset nedover og  etter hvert har nådd et nivå som får Olsens tider til å blekne. Når tidene fra de forskjellige tidsepoker skal sammenlignes må en imidlertid ha i tankene den utviklingen både samfunnet og skøyteridretten har vært gjennom. Da Ole Olsen hadde sin karriere ble skøytebanene ryddet for snø av to hester som dro ei stor skrape etter seg. Deretter ble banen sprøytet med kaldt vann fra ei tønne som lå på en slede. Et perforert rør, som lå på tvers bak tønna, spredte vannet utover banen. Det kunne nok gi brukbare forhold, men det var vanskelig å forhindre at isen ble knudrete.

Nå har vi fått innendørs skøytebaner som gir jamne forhold for løperne. Lufttemperaturen holdes på rundt 15 varmegrader for å redusere luftmotstanden og istemperaturen velges mellom 6-10 kuldegrader avhengig av om man skal gå sprint eller langdistanse . For å få best mulig is høvles og prepareres den etter metoder som er utviklet i samarbeid med forskningsmiljøer. I tillegg har vi fått klappskøyter, bedre slipeutstyr og kondomdresser av  superstoff som gir minimal luftmotstand. Skøyteteknikken har også vært i kontinuerlig forbedring, ikke minst takket være de nye klappskøytene som kom på nittitallet. Samlet gir dette flere sekunder gratis pr. runde. Ole Olsens løp på 10000 m i Trondheim ville derfor vært nærmere 3 min raskere i Vikingskipet med dagens utstyr og teknikk.

Flotte prestasjoner

Ole Olsen hadde sin karriere da Norge var en fattig nasjon. Det er derfor enorme forskjeller på dagens profesjonelle utøvere og de gamle heltene. Alvorlige sjukdommer som spanskesjuken og tuberkulose var ofte deres farligste konkurrenter, og både Oskar Mathisens bror Sigurd og Ole døde av disse sykdommene. Idretten var et pustehull fra en tilværelse der fattigdom og trange kår var den mest trofaste følgesvennen. De opplevde derfor en hverdag i sterk kontrast til dagens løpere som med sine sponsorer og hjelpeapparater lever et privilegert liv som i beste fall kan sikre dem økonomisk for resten av livet. Sett i lys av dette var neppe datidens prestasjoner dårligere enn det dagens utøvere viser på TV fra de nye innendørshallene rundt omkring i verden.

Vesle-Olas pokal

I Oslo idrettslag har Ole Olsen hatt en høy stjerne og minnet om han har i alle år stått sterkt i klubben. Det var en stor omtale av Ole Olsen i OI’s klubbavis i 1964, og i 1994 hadde de igjen en artikkel i forbindelse med at det var 70 år siden han døde. Her blir han omtalt som lagets store og berømte sønn. De eldste medlemmene i OI kan sin skøytehistorie og har hørt beretninger om Oles prestasjoner av forrige generasjons medlemmer. Hans triste skjebne rørte mange, og fortsatt snakker de eldste medlemmene i OI med varme og beundring når Ole omtales. Han var en beskjeden landsens gutt som representerte klubben på en utmerket måte.

Klubben hedret også Ole med en egen vandrepokal, kalt Vesle-Olas pokal. Den ble gitt av et skøyteinteressert medlem og satt opp i OI’s klubbløp for klasse 12-14 år. Mange skøytetalenter i OL har fått navnet sitt gravert inn på denne pokalen. I klubblokalet til OI som lå på Bislett, hang det helt fram til Bislet ble revet, et bilde av Ole Olsen. Her sto han som OI’s første mester i rekken av kjente navn som Aage Johansen, Odd Lundberg, Roald Aas og Per-Ivar Moe.

De skøyteinteresserte husker helt sikkert Amunds resultater, men for de fleste har kanskje Ole Olsen vært en ukjente løper. Så kan jo diskusjonen gå i de odalske hjem om hvem som var størst av Amund og Ole. Jeg skal ikke dele ut noen førstepris, for begge fortjener full honnør for sine prestasjoner. Amund fikk gjennom en lang karriere, som ble kronet med gull både i NM, EM og VM, vist sitt potensial. Bautaen som er reist på Nordre Gravlund i Oslo forteller om en annen karriere som dessverre fikk en så altfor brå og tragisk slutt.

Kildeanvisning

W.S.S.S.A-Norges’s skøytestatistikk for årene 1915-25
Årsrapporter fra Kristiania Skøyteklubb
Peder Chr. Andersen og Harry Haraldsen; Norges flagg på seiersmasten
Finn Amundsen: Stjerner på bølgelengde.
Idretten i Sand gjennom 100 år.
Clas Thunberg. Aleine mot Norge

Reidar Haanes. Store dager i Norsk Idrett.
Oskar Mathiesen. Mitt livs løp
Protokoll fra de internasjonale løpene i Trondheim

Per Ødegård, Norsk Skøytemuseum
Bergljot Sandvik Johansen, Oslo Idrettslag, tidligere KIF
Adresseavisen, Trondheim
I tillegg har Trygve Karlsen Skarnes og Ole Olsen’s famile bidratt med viktige opplysninger.